rrr

Tenkte jeg skulle legge ut en appell, som senere ble ett leserinnlegg. Her er hybriden mellom de to: Bloggversjonen. 

For ikke lenge siden åpnet strippeklubben Dreams i Bergen. Media kastet seg øyeblikkelig over saken og reaksjonene spredde seg på byens nettaviser. Kommentarene som har preget den offentlige debatten har vært svært usaklige og til tider trakasserende. En hel del har spredd kommentarer om at feminister bare er «stygge kjerringer», istedenfor mennesker som kjemper kvinnefrigjøring. Framgangen til blant annet «Mannegruppen Otto» viser at kamp for likestilling og frigjøring fra kjønnsroller trengs mer enn noen gang!

Mange vil at debatten rundt strippeklubben skal handle om seksuell frigjøring, individuell frihet og om såkalt «ekte» kvinner. Hvor er friheten til alle de jentene som i dag lever under konstant press for å være en såkalt «ekte kvinne»? Hvor er den seksuelle frigjøringen for alle kvinnene som hver dag blir seksuelt trakassert på skoler, på arbeidsplassen og på byn? Og ikke minst; hvor er friheten til de flere tusen kvinnene som blir voldtatt i året, og alle de kvinnene som blir kjøpt og solgt hver eneste dag.

Jeg mener at man må se denne saken i ett større perspektiv. Dette handler ikke om noen få kvinners «rett» til å lage show på en strippeklubb, men at dette påvirker kvinner som gruppe. Dette handler om objektinfisering av kvinnekroppen, og kommersialisering av seksualitet. Ingen menn har rett til å kjøpe seg seksuell tilfredsstillelse. Kvinners seksualitet har siden tidens morgen blitt eid av menn, og vært et redskap for å tilfredsstille menns behov, og det er det denne strippeklubben representerer. Dette er med andre ord ikke ett framskritt, men ett tilbakesteg for dagens kvinnesyn.

Jeg vil kjempe for en verden hvor menneskekroppen ikke er til salg! Verken gjennom prostitusjon, porno eller stripping. Men vi har dessverre et økonomisk system som degraderer kropp og seksualitet til en vare, og dette rammer dessverre kvinner hardest.

Kjedesjefen for «Dreams-showbar», Atle Maaø¸ er ikke overraskende er en profilert FrP-politikier. Og jeg er ganske sikker på at han profitterer på denne typen virksomhet, men det gjør ikke verdens kvinner. Derfor oppfordrer jeg alle til å bli med på demonstrasjonene som arrangeres for at dette utestedet forsvinner fra den ellers så fine byen vår. «Ikke faen, nok er nok, nei til salg av kjønn og kropp!».

En dag så jeg etter kule t-skjorter på internett. Det førte til at jeg snublet over denne nettbutikken som selger marxistiske t-skjorter! Awsome! På siden fant jeg denne:

Jeg syntes den var dritkul, men skjønte selvfølgelig at jeg måtte finne ut hvem «Allende» var.

Salvador Allende var den første marxisten som ble demokratisk valgt til president i Sør-Amerika, og var president i Chile fra 1970 til 1973. Han stilte til valg for Sosialistpartiet tre ganger før han vant med knapp margin. Allende hadde få stemmer med seg i nasjonalforsamlingen (grunnet det ekstremt jevne valgresultatet) og hans sosialistiske politikk ble derfor ekstra kontroversiell, og førte til økonomisk krise, inflasjon og streiker. En selvfølge når man prøver et økonomisk alternativ i en kapitalistisk verden. Allende innførte sosiale reformer, nasjonaliserte industrien og forsøkte å fordele rikdommen i landet mer rettferdig.

Etter å ha vært president i 3 år endte Allendes dager i et blodig statskupp, og demokratiet ble erstattet med et militært diktatur. Lederen av den militante regjeringen som fulgte het Augusto Pinochet, og er ansvarlig for at tusenvis av mennesker enten forsvant eller ble drept under hans voldsstyre. Til tross for dette takket den tidligere britiske statsministeren, Margaret Thatcher, Pinochet «for å bringe demokrati til Chile». Hans styre slo hardt ned på opposisjonelle og jaktet på venstreradikale.

Høyreekstreme Pinochet fikk mektige venner i USA, og det har i senere tid viste seg at Nixon-administrasjonen hadde stor innflytelse på Chiles politikk. Etter at Allende ble satt av som president ble en nyliberalist (med utdannelse i USA) satt til å styre Chiles økonomi.

Lenge ble det diskutert i om Allende ble skutt under kuppet, men nå er det klart at han skjøt seg selv, mest sannsynlig for å vise at han ikke ville gi seg levende.

Etter at jeg hadde lest litt om Allende lagde jeg denne lille saken:

På bildet står det det siste Allende sa offentlig, som ble sagt på radioen 11. september 1973, samme dagen som statskuppet.

Jeg har brukt en glasstekstur i bildet for å symbolisere Allendes knuste briller.

Dere kan se flere ting jeg har laget her.

Bloggbloggblogg.

Dette er ett blogginnlegg som skrives av to grunner:

Nr.1: Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg skriver så sjeldent.

Nr2: Jeg har snudd døgnrytmen og har lite å gjøre på at the moment.

La meg prøve å skrive litt om hva som har skjedd siden sist jeg blogget.

Det var jul, og jeg fikk for det meste penger og lader til iPoden min (sånn at jeg kan lade iPoden når jeg ikke har data).

Dessuten fikk jeg ett gavekort på Lagunen som jeg blant annet brukte til å kjøpe sesong 1 av Twin Peaks. Serien er utrolig spennende, men litt for skummel til å se på når man er alene midt på natten.

Jeg brukte også deler av gavekortet på en analog kontroller til PC-en, noe som vil si at juleferien har gått med på å game. Jeg har spilt ganske store deler av Prince of Persia 4. Jeg må innrømme at jeg ikke er like dreven på selve Prince of Persia konseptet nå som når jeg var tolv år gammel. Nå spiller jeg det egentlig bare fordi det er fantastisk bra laget. Det er mye mer dynamisk en de foregående versjonene (jeg snakker selvfølgelig om de som kom etter 2D-versjonene), dessuten er designet fantastisk. De har brukt såkalt «cellshading» i hele spillet. Det er litt vanskelig å forklare, men som dere ser på bildet under vil det si at det ser todimensjonalt ut selv om det er tredimensjonalt. Trikset ligger uansett i innstillingene på teksturene i spillet, og hvordan man bestemmer at teksturen skal reagere på lys og skygge. Bottom line: Det ser utrolig tøft ut.

Dessuten har jeg spilt Shaun White Snowboarding. Jeg har fullført hele PSP versjonen av dette nye snowboardspillet, men syntes jeg burde sjekke ut det mye mer omfattende versjonen til PC.

Også dette spillet er veldig bra, og ikke minst har man utrolig stor frihet! Man kan ta heisen opp og ned bakkene i fire forskjellige verdensdeler, og kjøre både i løyper og off pist.

Det jeg liker med spill som har kommet de siste årene er hvordan man har forbedret grafikken ved å ta i bruk effekter som gir spillet mer atmosfære, og som gjør at romfølelsen blir mer realistisk.

Som dere ser på bildet under spruter snøen opp når man skrenser, og siden blir bluret utover når man får høy fart. Jeg syntes å se mer og mer av dette i spill som virkelig satser på god grafikk.

Dessuten gikk jeg og så Avatar på kino sammen med min BFF, Daniel. Og det overrasker meg stadig hvordan USA alltid er USA uansett hvilken sammenheng de fremstiller seg i.

Filmen utspiller seg i fjern framtid, og handler i korte trekk om en krigsveteran fra USA-Venezuela-krigen (LOL!) som drar til en fjern planet som imperialistmakten USA har kolonialisert for å tilfredsstille kapitalens behov for stadig ekspansjon. Uheldigvis syntes ikke de innfødte på planeten at det var greit at USA kom og ødela naturen deres, noe som selvfølgelig førte til at USA ble tvunget til å utøve militær makt (til tross for flere forsøk på løse konflikten med kulturimperialistiske midler). Dere vil kanskje ikke tro det, men jeg syntes det var en bra film (les: utrolig kule 3D-effekter).

Og jeg burde kanskje nevne at designet på bloggen min er SÅ 2009 lizm, siden vi i skrivende stund er 30 timer inn i 2010. Så jeg kommer nok til å lage nytt design snart. Mine nyttårsforsetter for 2010 er følgende:

1. Litt mer skole, litt mindre spilling.

2. Mindre penger på tull, litt mer på kaffe og litt mer på sparekontoen.

3. Burde begynne å lese igjen.

Legg merke til at foresettene mine er veldig beskjedne, eller realistiske, som jeg liker å kalle dem.

Nå har jeg tenkt å se den nye animasjonsfilmen «9», men jeg spiser litt toast. Og avslutter innlegget med litt genial stand-up komikk som tar rasefordommer på kornet. Også ønsker jeg alle noen litt forsinkede ønsker om «God Jul og Godt Nyttår»!

Jeg er hjemme igjen fra Københavnturen, som inneholdt intet mindre en to fantastiske demonstrasjoner. Torsdag morgen tok jeg toget til Oslo for å delta i demonstrasjonstoget mot at leder for verdens største militærmakt fikk fredsprisen. Demonstrasjonen begynte utenfor Oslo S, med flott appeller og taler. Blant kom følgende for å uttrykke sin mening om fredsprisvinneren; Alyn Ware (vinneren av «The Right Livelihood Award», for sitt arbeid mot atomvåpen), Ida Thomassen (leder av organisasjonen «Changemakers»), og Line Khatee (leder av Palestinakomitéen).

Men den beste appellen ble (etter min mening) holdt av amerikanske Cindy Sheehan, som mistet sin egen sønn i Irak. Siden har hun jobbet mot krigen både i Afghanistan og Irak, og talen hennes presenterte saken på en riktig og viktig måte:

Etter appellene gikk vi fra Oslo S til Stortinget, hvor Obama him self vist nok skal ha dukket opp. Jeg så ham ikke selv siden jeg «stod fast bak stortinget». Jeg håper virkelig at Obama hørte ropene våre og buingen. Jeg ble forøvrig overrasket over at omtrent 10 000 faktisk hadde dukket opp utenfor Stortinget, med fakler, for å støttet Obama. Som Erling Borgen understrekte før demonstrasjonen har Obama fortsatt å sende soldater for å krige i Afghanistan. En krig som gjør at Taliban vokser og USA får billigere olje, og de som sitter igjen som tapere er sivilbefolkningen. Som Cindy Sheehan sa i sin tale: «Denne «fredsprisen» til Obama, er ingenting annet en ett slag i trynet på befolkningen i Irak, Palestina, Afghanistan, Pakistan, Colombia, Iran, Nord-Korea, Honduras, Venezuela, og overalt hvor Obamas imperialistiske støvler tramper eller truer med å trampe.»

Jeg blir ganske provosert når alle de aller fleste sakene til NRK.no handler om «Obama-rama-festen» m/ nachspiel. 30 557 drepte sivile i Afghanistan (ifølge wikipedia) er vel ikke noe å snakke om når man skal feire lederen for landet som har drept flest mennesker siden 2. verdenskrig.

Det var vanskelig å finne noen saker om demonstrasjonen, men så vidt jeg vet oppstod det ikke bråk, og etter at vi hadde rullet sammen bannerne dro vi på konsert med Gatas Parlament på Blitzhuset.

På fredag dro vi videre med buss til København, for å gå i klimamarsjen i forbindelse med COP15 (United Nations Climate Change Conference 2009). Det var utrolig opplevelse å delta i klimamarsjen! Visstnok skal 100 000 personer deltatt, noe som gjør utgjør til verdens største klimademonstrasjon noen sinne! Og man kan trygt si at stemningen var elektrisk (på en positiv måte), til tross for medias fremstilling av saken.

Det ble spekulert i om demonstrasjonen kom til å bli voldelig, eller om annet bråk ville oppstå. Men utenom litt fyrverkeri opplevde jeg ingenting. Dessverre kom nyheten om at demonstranter hadde blitt arrestert og holdt igjen av politiet når vi hadde gått et stykke. Dette resulterte i overskrifter som: «Tidenes klimatog endte med massearrestasjon» og «Over 900 tatt etter tumulter i København». Det finnes en del forskjellige tall over hvor mange som faktisk ble arrestert, men man kan gå ut i fra er at svært få er blitt siktet for noe, og at svært, svært få har faktisk gjort noe. Politiet bestemte seg for å stenge av en hel blokk, og arrestere alle som befant seg i nærheten av noen som enten gjorde opprør eller som politiet mistenkte at kunne gjøre opprør (noe de har lov til pga av «lømmelparagrafen»).

Media velger selvfølgelig å fokusere på de ytterst få som faktisk lagde bråk, og til tider blir marsjen fremstilt som rene Texas. Mitt inntrykk er helt motsatt, og det var tross alt 99.100 (om man skal tro avisene) som gikk i en fredelig demonstrasjon. Medias vinkling i denne saken viser at en kommersialisert presse ikke er forenelig med en fri presse. Massearrestasjon selger tross alt bedre enn fredelige demonstranter. Her er en video fra The UpTake (en non-profitt organisasjon med journalistikk «by the people, for the people») som viser et mer realistisk bilde av klimamarsjen enn det vestlige medier gjør (selv om det ikke var like mye "freakshow" som det fremstilles her):

Til tross for at de fredelige demonstrantene drukner i hysteriet rundt den såkalte massearrestasjonen, har det kommet noe godt ut av den skjeve vinklingen, nemlig at man kan få frem politiets overgrep mot demonstrantene. NRK har blant annet sitert en demonstrant som snakker om politiets håndtering av saken:

« - De stengte 300 stykker inne og arresterte alle. Vi vet ennå ikke hvorfor. Vi har sittet på bakken ute i mange timer, fryser og bare noen har fått gått på do. Politiet har ødelagt en viktig demonstrasjon, vi vet ikke om noen i det hele tatt kom seg opp til møtet.»'

Rød Ungdom gikk sammen med det danske partiet Enhedslisten og SUF. Det var mange bra og kreative paroler, blant annet: "System Change, not Climate Change", "There is no planet B", "Nature Doesn't Compromise", osv.

Jeg velger å avslutte innlegget med et slagordet som ble ropt under demoen:

"One solution! Revolution!"

For dere som trodde at pepperkakehysteriet var over: Think again! I norsktimen i dag fikk vi i oppgave å skrive et leserinnlegg om pepperkakemassakren. Som de fleste har fått med seg var det noen fylliker som knuste hele pepperkakebyen, og folk og fe tok helt av. Inkluder meg selv og flere medlemmer i Bergen RU, som bygget klassepyramiden i pepperkaker. Men siden det har jeg lagt saken bak meg, noe som førte til et rimelig labert og ikke minst spydig leserinnlegg. Dere kan lese det her:

(PS: Jeg har ett nytt ordtak: «Intet er for Taapelig eller Daarete til at bli ett Blogginnlegg», dette for å øke aktiviteten på bloggen)

En moderat ytring om pepperkakebyen.

Lynsjestemningen rammet byen ikke lenge etter at nettavisene publiserte de første sakene ang. pepperkake-massakren. Og som i de fleste andre saker opplever man både overdrevne og underdrevne ytringer. Selv om det er lite spennende velger jeg, fornuftig nok, å stille meg på midten. Jeg syntes ikke det var morsomt at noen ødela byen, men jeg vil heller ikke arrangere en offentlig henging av gjerningsmennene.

Dette kommer kanskje ikke som noen overraskelse på noen av dere: Bergen har en patriotisme som ikke ligner grisen! Og dette har jo selvfølgelig en sammenheng med reaksjonene som kom i ettertid, og ikke minst det fantastiske arbeidet som ble lagt i å gjenopprette byen. Selv har jeg vokst opp med pepperkakebyen, og det var alltid stas å besøke den som barn. Og som de fleste andre gikk tankene mine til barna da jeg leste nyheten. Men jeg viste selvfølgelig at bergenserne kom til å ta utfordringen på strak arm. Nå har pepperkakebyen åpnet, og gjerningsmennene vil få sin straff etter norsk lov (og heldigvis ikke etter bergensk dumdristighet). Selv har jeg sluttet å bry meg om saken.

Men så leste jeg et leserinnlegg i BA, fra noen som kalte seg for «En som kan tenke selvstendig framfor å lese aviser». Vedkommende skrev blant annet følgende: Det var jo bare pepperkaker det var snakk om, ikke sant? Ikke narkotikaen på gatene og problemene på Nygårdshøyden (...)».

Og jeg er faktisk enig i at politiet og aviser har brukt for mye tid på denne saken. Politiet som til stadighet klager over manglende midler burde heller bruke tid på å løse viktige saker, som for eksempel voldtekt som er et samfunnsproblem som, etter min mening, aldri blir tatt skikkelig fatt i. Når det gjelder media så forstår jeg jo at denne saken får særs mye oppmerksomhet, med tanke på den bergenske patriotismen i sammenheng med tanke på at mediene er kommersialisert. Selv om jeg skulle ønske at det ikke var slik. Tenk om alle som la tid og krefter i å debattere og krangle om pepperkakebyen heller hadde bruk tiden sin på å snakke om viktige politiske saker. Hvor mange bergensere tror dere har lest om saker pepperkakebyen i forhold til saker om krigen i Afghanistan? TV2 viste nylig en undersøkelse om at over 45 % av den norske befolkningen mener at vi bør trekke soldatene hjem, men fortsatt er vi det NATO-landet som diskuterer saken minst i det offentlige rom.

Dette er så klart bare et eksempel på en viktig sak som nedprioriteres i forhold til andre tullesaker, og pepperkakebyen kan nok ikke ta skylden ene og alene. Likevel syntes jeg det er viktig at vi legger hele pepperkakesaken bak oss, og fokuserer på viktigere ting. Selv om jeg ikke skal fly i taket pga gladsakene som opptar de siste to minuttene av Dagsrevyen.

Mvh

En som leser aviser, vurderer, og deretter utgjør min egen mening.

 

La ved et bilde av den fantastiske klassepyramiden i pepperkaker.

Laget av meg, Bendik og Hans. All hail us.

Yo yo yo!

Tenkte det var på tide å annonsere det på bloggen min (selv om jeg tror de fleste har fått det med seg allerede). Nyheten er at jeg har kommet inn på Vancouver Film School, på «3D animation and visual effects» linjen. Og jeg er kjempe glad. Skulle ønske man fikk så gode nyheter hver morgen :)

Men jeg må innrømme at jeg ikke helt har bestemt meg enda. Jeg har lest et par «reviews» av skolen som er skrevet av elever som har gått på skolen før, og alle er ikke like fornøyde. Jeg kan trøste meg med at veldig dårlige anmeldelsene ikke handler om 3D-linjen, men mer om film og skuespiller fagene. Anmeldelsene jeg har lest om 3D-linjen derimot forteller mange flotte ting om skolen. Jeg leste blant annet teksten til en fyr som mente at man kan dele elevene på VFS inn i to hovedkategorier; «The give a shits and the don't give a shits». Altså de som bryr seg og de som trodde at hvis de betalte litt ekstra for å gå på en skole med mye prestisje kunne de bare slacke. Disse folkene har naturligvis kastet bort mye penger. Jeg tror det er mye i denne teorien, og det virker som om de fleste som har skrevet dårlige ting om skolen hører til «the give a shits»-kategorien.

Men grunnen til at jeg ikke er sikker på om jeg vil gå der handler mer om økonomi enn om at jeg tviler på skolen. Lånekassen slår seg nemlig litt vrang, og det er ikke sikkert at de støtter skolen på grunn av at jeg bare skal gå der ett år. Om jeg ikke får noen typer stipend eller lån hos de blir jeg nok tvunget til å droppe det. Shit happens.

Men men, jeg skal bestemme meg innen 8. desember ihvertfall, etter å ha forhørt meg mer med Lånekassen.

Uansett leter jeg selvfølgelig også etter andre skoler som tilbyr utdanning innenfor 3D animasjon. Så hvis noen tilfeldigvis har noen tips, kan dere slenge det inn i kommentarfeltet.

Men nå skal jeg spise grændis og se resten av «Transformers; Revenge of the Fallen». Det er kanskje interessant å ta med at 5 stykker som har jobbet som animatører og modellører for den filmen har gått på 3D-linjen på VFS.

Fred ut!

Det har vært en stund siden jeg oppdaterte bloggen, og jeg har en veldig god grunn: Jeg gidder ikke. Med andre ord så gidder jeg ikke å oppdatere bloggen ofte med mindre jeg har noe spesifikt å blogge om. Men jeg kan ramse opp hva som har skjedd siden sist:

Valget gikk ikke så bra som håpet, til tross min iherdige innsats for å få alle som leser bloggen min til å stemme Rødt (og takk til alle som faktisk gjorde det, dere er dritkule *cyper-five*). Men det holdt ikke. Men jeg prøver å tenke positivt og gleder meg allerede til neste valgkamp.
Under valgkampen satt jeg dessuten i skoledebatter, noe jeg må innrømme at jeg er ganske stolt over. Og man kan trygt si at jeg er herdet for resten av livet når det gjelder å snakke foran forsamlinger.

Uansett, så var valgkampen en travel tid, og det var rart å gå tilbake til skole og hverdag. Å vende seg til å gå på skolen igjen kan man si har gått med litt varierende suksess.
Ellers fyller jeg tiden min med lagsarbeid for det meste i Bergen RU, og "hænger med vænner", som det så fint heter.

Jeg har dessuten begynt å tenke litt framtidsrettet, ergo begynt å tenke litt på hva jeg skal gjøre når jeg (endelig) er ferdig med videregående. Jeg har blant annet vært i kontakt med Vancouver Film School, som tilbyr "3D animation and Visual Effects"-utdanning. De har en litt spesiell pedagogikk dog, som går ut på at man skal jobbe knallhardt i ett år, og lære det samme man ville gjort på 3 år på andre skoler. Jeg er litt skeptisk til dette, men jeg har surftet rundt på internettsiden til skolen og youtube-kontoen til skolen, som viser til utrolig bra elevarbeid. Men jeg har innsett at jeg må sette av tid til å drive omfattende research om skolen. Vancouver i Canada derimot virker som en veldig fin by.
Jeg skal snakke med en av rådgiverne til skolen på mandag (via telefon), og da får jeg forhåpentligvis svar på spørsmålene mine. Det er dessuten verdt å nevne at jeg allerede har fucket opp en sånn telefon-avtale, fordi jeg så feil på datoen og var ikke hjemme når de ringte. Jeg befant meg ikke overraskende på Rødt-kontoret. Det er det man kaller en grundig FAIL!
Men etter at jeg har snakket med rådgiveren kommer jeg mest sannsynlig til å søke, og da gjelder det å mekke sammen en god portfolio (skolen tar nemlig inn etter portfolio og ikke karakterer, noe jeg er veldig positiv til).

Utenom dette er det ikke stort å si. Jeg har begynt å trene igjen etter ca ett års pause, det er ganske stress. Dessuten gleder jeg meg mer og mer til Liv kommer hjem igjen. Og i morgen skal jeg på konsert med verdens første palestinske hip hop-gruppe, det blir sikkert bra.

Fred ut.